ASC i Kenya

I mai 2013 fikk ASC leder, Betül Cokluk,  anledningen til å reise til Nairobi og besøke Nyabondo skolen som bygges i regi av den norske organisasjonen Deaf Aid. Dette var skolen ASC støttet gjennom to arrangementer.

Betul skulle også besøke åpningen av en annen Deaf Aid- skole for døve barn i Kenya. Før hun reiste til Kenya, arrangerte ASC en innsamlingsaksjon hvor gaver og pengedonasjoner ble tatt imot. Gavene ble overlevert til den nyåpnede skolen, mens pengedonasjonene ble brukt til å kjøpe inn all materiale skolen trengte. Det var Betul som stod for innkjøp av disse materialene i Kenya. Hun overleverte all materiale under oppholdet sitt og representerte ASC under selve åpningsseremonien av skolen den 15.mai 2013.

ASC-rapport fra Kenya turen 2013

Av: Betül Cokluk

5

 

Mine forventninger av turen

Jeg har helt fra barndommen hatt sterke ønsker om å reise til Afrika og ikke minst hjelpe de som har det verre enn meg i dette kontinentet. Jeg var psykisk klar til reisen av den grunn. Jeg har gjennom alle år vært opptatt av Afrika og har fulgt med utviklingen i den grad jeg har hatt kapasitet.  Da Deaf Aid ga meg muligheten til å være med til Kenya, følte jeg at jeg måtte gripe sjansen.

Under oppholdet ville jeg være så aktiv som mulig, fordi målet mitt var å inspirere så mange som mulig gjennom min reise.

Kort om reisen og formålet med den

Jeg var heldig nok til å bli invitert på Deaf Aids årlige reise til Afrika hvor de jobber tett opp mot prosjektene sine. Under oppholdet forholdt vi oss til et tett tidsskjema hvor vi blant annet besøkte skoler som er knyttet til Deaf Aid, samtidig som vi også satte av tid til å besøke diverse slum-områder, deltok på safari, samt åpning av boring av vann i Nyabondo. Vi var også med på åpning av en skole i Savanna.  Årets besøk besto av to delegasjoner. Jeg som representant for A Step Closer tilhørte delegasjon 1, som også bestod av elevrådet ved Nydalen Videregående skole, samt en lærer knyttet til samme skole.  Elevene ved Nydalen VGS finansierte boringen etter vann i Nyabondo, dette ble finansiert gjennom innsamlingsaksjoner avholdt på skolen.  A Step Closer avholdt en fotballturnering i februar hvor alle inntektene uavkortet gikk til Nyabondo. Vi hadde også en bøssebæringsaksjon til samme formål.

Deaf Aid- en ”liten” organisasjon med et stort hjerte

Det blir galt å si at Deaf Aid er en liten organisasjon – for resultatene de har oppnådd, kommer av hardt arbeid. I dag har Deaf Aid tre skoler, eller  «Grønne hus» som de kaller det, som er åpne for elevene. Den ene ligger i Kariobangi, den andre i Kibera og siste i Savanna. Som nevnt ovenfor, deltok jeg på åpningen av sistnevnte skole hvor jeg også bidro til å kjøpe inn nødvendig utstyr gjennom donasjonspengene vi mottok. Det var også til denne skolen jeg overleverte de gavene jeg hadde samlet inn (bortsett fra sokker som også ble levert til andre barn i andre slum).

 14

Det Grønne Hus- Savanna

Det finnes mange slummer i Nairobi, blant dem finner vi Kibera, Kariobangi og Savanna. Kibera er den  nest største slummen i Afrika, og det er her det aller første grønne huset ble åpnet. De begynte med tre elever, og i dag har Deaf Aid gleden av å ha 48 elever. 48 elever er mange elever for en og samme skole, og mange av barna blir kjørt til og fra skolen fra lengre strekninger (opptil 30 km). For å unngå en lang vei til skolen daglig, ble Savanna offisielt åpnet 15. mai 2013.

12 elever er registrert som nye elever på Det Grønne hus-Savanna.

Kenya og slummen.

Det finnes mange kontraster i denne byen, hvor vi klart ser skillet mellom rike- og fattige strøk. Det var flere områder hvor vi kunne finne flotte kjøpesentre, biler og godt kledde mennesker, noe som egentlig ikke var et uvanlig syn i Nairobi. Første spørsmålet som dukket opp i hodet mitt da jeg kom til byen var ”hvor er de fattigste av de fattige?” Svaret skulle jeg få i slummene og utenfor byen. Man kunne gjerne se tiggere og gateselgere i byen, mens de aller fattigste gjerne oppholdt seg i slummene og enkelte steder utenfor Nairobi.

De som lette etter barn med ”tjukke mager og  tynne kropp” i slummen, kunne gi opp med det samme vi ankom slummene. Det er ingen naturkatastrofe eller borgerkrig i Kenya- heldigvis! I slummene var det mer ”naturlig” fattigdom: barn med slitte klær, uten sko, underernærte mennesker og utslitte butikker.

Mitt arbeidet i Kenya

11

Slik jeg nevnte tidligere i rapporten har Deaf Aid et nokså tett program for hele oppholdet. ASC-prosjektet vi kjørte i gang, kom i tillegg til disse planene. Dette førte til at jeg disponerte tiden min annerledes enn min reisefølge. Mens de hvilte på hotellet eller var ute på felles middag, benyttet jeg meg av den ledige tiden til å kjøpe inn nødvendig utstyr til skolen. Med få unntak har jeg personlig kjøpt inn alt av nødvendig materiale gjennom donasjonspengene. Dette har jeg personlig kjøpt inn i samråd med representanter fra Deaf Aid kontoret i Nairobi, bortsett fra planter og kunstgress.

Vi reiste ”overalt” i byen, og Deaf Aid ansatte var veldig flinke med alt av innkjøp og visste godt hvor vi kunne kjøpe de ulike redskapene.  De har tross alt kjøpt utstyr for to andre Grønne Hus før Savanna.

Det er ikke billig i Kenya

ASC samlet inn Kr. 20 576, 39 som jeg brukte på å kjøpe nødvendig materiale og mat til den nye skolen i Savanna.

Følgende materialer og utstyr ble kjøpt inn:

flatskjerm-TV samt én DVD spiller, kokestativ, gasstank, teppe og lim knyttet til teppet,   maskin for å rense drikkevann, kjøkkenutstyr, skolesaker, rengjøringsmidler, større mengder med mat til skolen (barna får servert varm mat på skolen), lærebøker til skolen, skolens bibliotek og lærerne, planter, kunstgress og blomster forskolegården, uniformer og skolesekker til de nye elevene på den nye skolen, kladdebøker, sko, tøfler mm. (Bilde-album er tilgjengelig på vår Facebook side (LINK KOMMER)).

Man skulle gjerne tro at Kenya var et veldig billig sted, men det var det absolutt ikke. Jeg kjøpte f.eks. sokker som en del av uniformen til de nye elevene i Savanna, og disse kostet 12 kr per par. For en som har dårlig økonomi i landet, kan dette være vanskelig å kjøpe.

Jeg brukte nesten 40 000 shilling (underkant av Kr. 3000) til lærebøkene- dette var det siste jeg hadde igjen av donasjonspenger og jeg klarte ikke å kjøpe alt det de hadde behov for. TVen vi kjøpte kostet 35 000 silling (Kr.2400).

Livet i Kenya

I Kenya er de ikke så opptatte av tiden, og dette medfører i enkelte tilfeller at ting tar litt lengre tid enn vi er vandt med her hjemme. Diverse avtaler kan fort bli endret i siste liten, og dette går gjerne ut over andre planer og gjøremål man har for dagen. For en som kommer fra Norge og er vandt til et tett og strukturert plan for hverdagene sine, er dette noe vanskelig å vende seg til- det var det i hvert fall for min del.

Det er mange ulike mennesker i Nairobi og områdene rundt byen; alt fra kristne, muslimer, masai-folk, samt en god del indere og arabere. Stedet hvor vi kjøpte teppet til skolen blir kalt for Eastleigh eller ”lille-Mogadisho”. Dette stedet var preget av somaliske immigranter og man kunne for eksempel høre bønnerop, ”azan”, høyt i dette området.

Mine erfaringer var at de fleste kunne kommunisere på swahili, mens flere ikke hadde tilstrekkelig språkkunnskaper til å kunne kommunisere på engelsk (som f.eks masai-folket utenfor Nairobi).

 

Offisiell åpning av boring av vann i Nyabondo (Isinya), 14.mai 2013

Nydalen videregående skole stod for utgiftene til boring av vann for Nyabondo som skal være et internatskole. Målet til Deaf Aid er å få inn elevene fra og med neste år.

Jeg fikk anledning til å besøke bygget vi hadde støttet med nesten Kr.70000,- (1000 000 000 shilling). Det var en fin følelse å ta på bygningen og vite at våre innsamlingspenger gikk på å bygge den, og at mange barn skal få nytte av den gjennom mange år.

Video tatt utenfor bygningen kan man finne på Facebook siden vår.

7

Åpning av Savanna,15.mai 2013

Programmet startet med dans og skuespill fra de døve barna som kom fra de øvrige skolene.  Flere taler ble holdt, blant taleholderne var jeg også representert. I talen min sa jeg blant annet at gjennom min deltagelse i åpningen av skolen var jeg ikke kunnet representant for A Step Closer, men også alle som har bidratt til å støtte vårt arbeid med å gjøre dette prosjektet vellykket.

Det var en stor glede å se alt jeg hadde kjøpt inn på vegne av dere givere i Savanna. Det var ikke minst en stor glede å tråkke over teppet jeg hadde vært med på å kjøpe for skolen personlig.

Resultat og konklusjon

Kenya eller Afrika var slik jeg hadde forestilt meg i mer eller mindre grad. Slik jeg skrev innledningsvis har jeg i veldig mange år vært forberedt på en slik reise, men det jeg ikke visste på forhånd var hvor sterkt det ville være å komme tilbake til Norge etter å ha vært i Kenya. Jeg kunne ikke tenke meg at det skulle gi meg et så sterk inntrykk.  Jeg tenker på de døve barna hver eneste dag og prøver å finne ut hvordan jeg kan fortsette å hjelpe dem. Under oppholdet gikk tiden fort, man ble på en måte en del av dem (dette avhenger sikkert av hvilken intensjon man reiste med, men jeg følte det i iallfall slikt) og jeg la dermed ikke merke til de enorme kontrastene mellom de fattigste strøkene i Kenya og livet mitt i Norge. Jeg følte meg flau og skammet meg over alle de gangene jeg har klaget over maten, været eller den ”lange” skoleveien til UiO- Blindern. Menneskene der nede klager ikke, de er alltid lykkelige og er tilfredse med hva de får.

Hvis jeg har klart å inspirere noen få der ute i ørliten grad, så er jeg mer enn fornøyd med turen min.

Together we can get A Step Closer

Betul

18.mai 2013, Oslo.