Spark en ball for Syria

Betül Cokluk, leder i ASC

 

I etterkant av ASCs besøk i palestinsk flyktningleir

Vi ankom Rashedieh ved solnedgang en oktoberdag i fjor. Morgenen etter klarte jeg ikke å finne fram til huset guttene bodde i, selv om det var et steinkast unna hvor jeg og jentene bodde. Det tok ikke mange minutter før jeg var omringet av palestinere som ville hjelpe  meg å finne huset jeg var på utkikk etter. De ble satt ut da de omsider fant ut at jeg ikke kunne mange gloser på arabisk. Det var lite av min utseende som avslørte at jeg ikke var en flyktning som dem. Flyktningleiren som virket som en labyrint den første morgenen, skulle vise seg å være det største hinderet for friheten til palestinere.

I Norge i dag assosieres ordet flyktning med flyktningstrøm og ikke minst trussel mot velferdsstaten vår. Men hvem er disse flyktningene, egentlig? Sammen med syv andre frivillige i ASC skulle jeg finne ut av dette ved å leve sammen med flyktninger i deres naturlige habitat.

Etter fire dagers opphold i Beirut, med utflukt til andre byer omegn, var det på tide å reise sørover i landet. Halvannen timers kjøretur fra Beirut førte oss til byen Tyre hvor flyktningleiren Rashedieh befinner seg i. Vi hadde på forhånd søkt om tillatelse fra det libanesiske militæret og fikk problemløst kjøre gjennom checkpoint foran inngangen til Rashedieh.

Formål med reisen

Hovedformålet vårt var å besøke det aller første prosjektet ASC støttet i 2010 og 2011. Prosjektet er Al-Jalil og er et ungdomssenter for flyktninger i Rashedieh. Da vi støttet dette prosjektet var Al-Jalil under etableringsfasen- akkurat som ASC. Jeg holdt kontakt med ledelsen i Al-Jalil i alle år og har lenge hatt intensjoner om å besøke ungdomssenteret sammen med andre frivillige i ASC som ville reise med meg. Endelig fikk jeg organisert en gruppereise til Rashedieh.

Det var et følelsesladet øyeblikk da jeg første gang besøkte Al-Jalil etter første frokosten vår i leiren. Jeg fikk et tilbakeblikk over alle år med hardt arbeid for å bygge opp en humanitær studentorganisasjon og kunne i tillegg se resultater av et reelt forsøk på å hjelpe medmennesker i vanskelige omstendigheter. Jeg kunne i realiteten se den enorme betydningen av det frivillige arbeidet vi hadde lagt bak oss i ASC.

Under oppholdet overleverte vi kameraer som vi selv kjøpte i Beirut ved bruk av donasjoner av våre støttespillere i Norge. Vi hadde med oss tolv kameraer som Al-Jalil kan bruke i deres fremtidige aktiviteter til barn og unge, samt dusinvis av fotballsko til samme formål. Vi hadde med oss mye annet utstyr (klær, sko, hygieneartikler osv) som ble overlevert til øvrige flyktninger i leiren. Behovet var stort og donasjoner vi hadde med oss fra Norge var ikke i nærheten av tilstrekkelig for flyktninger i leiren.

Samfunnsstrukturen i leiren

I leiren er det veldig tettbefolket.  På den ene siden av leiren har vi Middelhavet. Flyktningene peker stolt i retningen hvor dagens Israel ligger og sier at det er der de kommer fra. Den nasjonalistiske delen av identitet deres kommer veldig godt til inntrykk gjennom samtaler, tegninger barna tegner, undervisning på skoler og gjennom de oppreiste palestinske flagg i de trange gatene i Rashedieh. Det er en prekær situasjon for flyktninger som i generasjonsvis har levd i leiren eller som nylig har flyktet fra Syria til Rashedieh.  De virker maktesløse, men er ikke oppgitte, for de har stort håp og full tro på at de en dag skal reise tilbake til deres hjemland- Palestina.

Av denne reisen har vi nok en gang fått med oss at veldedighetsarbeid ikke dreier seg om de materielle godene. Det handlet ikke om hvor mange kofferter av donasjoner vi hadde med oss til dem, men om at vi tok oss tid til å reise ned til Libanon for å besøke dem. Jeg fikk inntrykk av at fordi Palestina ble visket ut fra verdenskartet, tenkte disse flyktningene at store deler av verdenssamfunnet hadde glemt dem. Derfor betød vårt besøk mer enn veldedighet. Verdien av nærhet til flyktningene vi viste overfor flyktningene med oppholdet vårt, kan ikke erstattes med økonomiske bidrag.

Flyktningene tok oss imot med åpne armer og behandlet oss som en del av familien deres. Gjestfriheten var endeløs og vi hadde mange muntre stunder med dem. Det er ikke fremmed for flyktninger at det kommer besøk fra vestlige stater til leiren- og heller ikke fra Norge. Det var derimot en ekstraordinær opplevelse for dem å få besøk av minoriteter fra vestlige stater. Den multietniske ASC-gjengen var uten tvil en interessant reisegruppe for flyktningene.

I leiren er det den uformelle sektoren som gjelder. Butikker, bakerier og andre virksomheter drives av flyktningene selv. Selv om det ikke er helt uvanlig at noen flyktninger daglig reiser ut av leiren for å jobbe, så er det mest utbredte at flyktninger jobber i leiren. Det slo meg at det er en sirkulert og lukket økonomi hvor det er de samme pengene som skifter hender. Investeringer hadde med andre ord vært vanskelig i leiren, dersom det var rom for det i leiren. Det er verdt å merke seg at det finnes én sektor som i tillegg til å forsyne flyktninger i leiren, også eksporterer enkelte varer ut av leiren. Dette er jordbrukssektoren. Denne sektoren er ikke en del av den uformelle økonomien, da jordbruksområder er registrert på statlig nivå. Men alt annet faller utenfor den formelle økonomien og vi ser tydelige kjennetegn på at samfunnet mindre utviklet og fanget i en ond sirkel av fattigdom.

Flyktninger, som utgjør en fjerde del av den libanesiske befolkningen, blir politisk ekskludert av staten.  Dermed er denne store andelen ikke med i politiske beslutningsprosesser. Fordi det er fravær av statlige aktører i leiren, så er det tydelig at United Nations Relief and Works Agency for Palestinian Refugees (UNRWA) er en viktig internasjonal institusjon som har rotfeste i det palestinske samfunnet. Selv om det ikke er kun denne ikke-statlige organisasjonen som står alene om å tilby tjenester til flyktningene, så er det de som sørger for skolegang for barn og unge,  og en rekke tilbud innenfor helse, omsorg, nødhjelp og kulturelle aktiviteter.  UNRWA har også knappe ressurser som de har å forvalte i sektorene de har kontroll over. Vi fikk besøkt UNWRA-kontoret og noen ikke-statlige organisasjonene under oppholdet vårt i leiren. Dette ga oss et godt innblikk i deres fantastiske arbeidsinnsats for flyktningene. Til en befolkning på nærmere 25000, så strekker ikke tjenestene til. Mange flyktninger faller utenfor.

Til tross for at flyktningene har en uklar framtid, er det en behagelig og avslappende atmosfære i leiren. Menneskene er livlige og det er lite som må til for å gjøre dem glade. Barna ser ikke ut til at de bryr seg om den elendige infrastrukturen i leiren mens de leker og løper rundt i gatene, ungdommene småprater mens de sitter ved hjørner, kvinner sitter utenfor huset de selv bor i eller nabohuset mens de spiser solsikkefrø og  menn sitter på kafé om kveldene og røyker vannpipe –shisha. Rollefordelingene mellom kvinne og mann i huset har antageligvis endret seg gjennom årene. Kvinner er også arbeidsaktive og menn har sine forpliktelser i hjemmet. Mangel på en velferdsstat som sikrer en verdig alderdom gjennom offentlige tjenester, fører til at de eldre blir tatt godt hånd om i leiren av deres familier.  De som har behov for bistandshjelp er det hovedsakelig enten familier, naboer eller UNRWA som hjelper til. En velferdsstat med sikkerhetsnett for samtlige i samfunnet, hadde vært en drøm for flyktningene.

Tanker jeg sitter igjen med

Den uforglemmelige nærheten og den store gjestfriheten flyktningene viste overfor oss til tross for at de har så lite sammenlignet med den norske standarden, er noe jeg kommer til å ha med meg inntil videre. Menneskene som var så takknemlige for besøket vårt og spesielt barna som var så glade rundt oss har vært i mine tanker siden vi forlot leiren.

Til tross for at flyktningene er begrenset i forhold til rettigheter og at friheten er tatt fra dem, har de sterk tro og er takknemlige. De er en inspirasjonskilde for meg. Det var vi i ASC som reiste med donasjoner til dem, men i realiteten var det vi som fikk mye tilbake. Det vi fikk av dem i form av medmenneskelig relasjoner, kunnskap og glede, er ikke noe som kan måles med vårt veldedige bidrag.  Vår solidaritet var det viktigste for den gjenglemte palestinske befolkningen i leiren.

Jeg mener det må jobbes med representasjonen av flyktninger som befinner seg i og utenfor flyktningleir.  Vi må se det nyanserte bildet av flyktninger. Flyktninger er ikke bare tall på papir, men vanlige mennesker som har stort potensiale til å utføre gode handlinger.  Dette var jeg vitne til i oktober i fjor. Dessverre blir menneskers frihet begrenset, men det hindrer dem ikke i å drømme og håpe om en bedre og rettferdig framtid. Sistnevnte kan heldigvis ingen ta fra dem.

 

 

 

 

© 2014 A Step Closer | Together we can get A Step Closer.
Kontakt oss: Post@astepcloser.no
Følg oss: